Metoden

LITT OM METODEN

av Per Christian Bratheim

Formålet med dette svært omfattende prosjektet var å få en bedre bestemmelse av jordens størrelse og form. Metoden er basert på at man måler en avstand i nord-sør retning og bestemmer astronomisk bredde i endepunktene. Da har man en meridianbue. Differansen mellom endepunktenes bredde gir en vinkel, og ved hjelp av avstanden mellom punktene kan man så bestemme omkretsen rundt jorden. Resultatet blir bedre desto større del av jordens omkrets man måler. Men jorden er ikke helt kuleformet. På Struves tid visste man at jorden hadde en flattrykning ved polene. Struves meridianbue går langt mot nord, og ved å måle astronomisk bredde i flere punkter langs meridianbuen fikk man en bedre bestemmelse av denne flattrykningen enn tidligere.

Utstilling observatoriet i Tartuxx2

Fra utstillingen til Observatoriet i Tartu. 2016.GJV

Astronomiske målinger var ganske omfattende, men den virkelig store utfordringen var å bestemme avstanden på 2820 km mellom endepunktene. Den metoden man brukte kalles triangulering, og går ut på å måle vinkler mellom siktelinjer til punkter. Punktene dannet et triangelnett. Noen få korte avstander, kalt -, basislinjer, ble målt opp. De andre avstandene i nettet ble beregnet ut fra prinsippet om at når man kjenner lengden på en side og to av vinklene i en trekant kan man bestemme de andre trekantsidene. På denne måten kunne de beregne alle sidene i hele meridianbuenettet, og til slutt, lengden på hele meridianbuen.

Slik kunne man få et grunnlag for å beregne den fysiske lengden av en buegrad, samtidig som man foretok astronomiske observasjoner med en grads mellomrom.  Ved å gjøre dette fikk man mulighet til å beregne jordens flattrykking ved polene og radius ved ekvator.  Resultatet av dette viste at en buegrad langs meridianen er 359 meter kortere ved Svartehavet enn ved Nordishavet. 


Teodolitt Repsold1

En Repsold teodolitt. Kartverket

Les mer om metoden:kartverket

Se video Triangulation in Finland her